Utenom selve traktatene er det sekundærlovgivningen som regulerer statenes oppførsel innad i EU. De to formene for lovgivning EU benytter seg av er forordninger og direktiver.
Forordninger har direkte virkning og gjelder i sin fullstendige form i alle land når den blir vedtatt på EU-nivå. Medlemsstatene har ikke mulighet til å tilpasse disse til nasjonal rett, omskrive dem, tolke dem eller annet.
Direktiver er derimot mer "løse" i formen. Dette er regler der det er direktivets målsetning som er bindende for staten, men gjennomføringsmetoder er opp til staten selv å bestemme. Når direktiver vedtas får statene en frist på normalt sett seks til tolv måneder på å gjennomføre den, hovedregelen er at direktiver ikke får virkning i nasjonal rett før de er gjennomført. Det er flere ulovfestede krav til gjennomføringen av direktiver. Hovedkravet er at statene gjennomfører direktivet på en slik måte at det fremgår klart for borgerne hva regelen er. Videre må det fremgå av lov/forskrift hvilke rettigheter/plikter borgerne må forholde seg til, det er ukke mulig å gi en vag lov/forskrift som blir presisert i forarbeider. Det finnes et ulovfestet unntak fra regelen om ikke-direkte virkning for direktiver. Hvis statene ikke gjennomfører et direktiv innen tidsfristens utløp kan det gis direkte virkning hvis visse vilkår møtes. Det første kravet er da (selvsagt) at tidsfristen må være utløpt, det andre er at teksten gir klare og tydelige rettigheter til borgerne, for det tredje er det bare direktiver som gir borgerne rettigheter overfor staten som kan gis direkte virkning. Direktiver som regulerer forholdet mellom forskjellige borgere og/eller gir borgerne plikter overfor staten kan ikke gis direkte virkning.
Når det gjelder gjennomføring av rettsakter i EØS fra EU-systemet er det et underliggende prinsipp at EØS skal utvikle seg dynamisk i takt med EU. Homogenitetsprinsippet står også særdeles sentralt og sterkt. Formelt sett har ikke EFTA-statene overført lovgivningskompetanse til overnasjonalt nivå, men i praksis forutsetter prinsippet om en dynamisk utvikling mellom de to traktatentitetene at det EFTA-statene må godta forordninger og direktiver lojalt, rent politisk kan man snakke om en plikt. For å gjøre den dynamiske prosessen mer effektiv har man et forenklet system der EØS tar over EU-rettsakter via en forenklet prosedyre. Denne forenklete prosedyren gjelder (selvsagt) kun rettsområder som allerede er omfattet av EØS, man kan ikke utvide EØS gradvis ved hjelp av forordninger og direktiver. Dette skaper tildels kompliserte forhold der rettsakter fra EU har deler som dekker både EØS-området og områder utenfor EØS-avtalens område. Jf. EØS artikkel 102 (1) er det EØS-komiteens ansvar å treffe beslutning om endring i vedleggene til EØS-avtalen (Sekundærlovgivningen). Denne komiteen består av tjenestemenn/byråkrater med et gitt politisk forhandlingsmandat fra hjemstaten. I realiteten er behandlingen særs begrenset, da forordningene og direktivene er ferdigbehandlet fra EUs side. Det komiteen i realiteten gjør er å avgjøre hvilke av EU-rettens rettsakter som skal tas inn i EØS-avtalen og hvor de skal plasseres.
Når det gjelder gjennomføringen av EØS-retten i norsk rett er det forskjellige metoder som har blitt brukt. Som nevnt i et tidligere innlegg har både aktiv transformasjon, inkorporasjon og passiv transformasjon blitt brukt. En sentral forskjell på EFTA-landene i EØS og EU-samarbeidet er graden av overnasjonalitet (formelt sett er ikke EFTA/EØS-samarbeidet overnasjonalt overhodet, praktisk.. tja), dette vil også sette sitt preg på gjennomføringen av forordninger og direktiver. Hverken forordninger eller direktiver kan få direkte virkning i Norge, noe som følger av nettopp den manglende overnasjonaliteten, men Norge plikter å gjennomføre forordningene ordrett i tillegg til å vedta nasjonale bestemmelser for å sikre at forordningene blir etterlevd. Som i EU har Norge muligheten til å velge metoder for å implementere direktiver selv, så lenge hovedregelen om at rettstilstand blir klar, utvetydig og tilgjengelig for borgerne slik at de kan forutberegne sin rettstilstand blir fulgt.
En problemstillingene ved forhandlingen om EU, EFTA og EØS var hvorvidt de dynamisk oppdaterte EØS-reglene skulle gis forrang internt i EFTA-landene. I EU-retten ligger en slik forrang i de overnasjonale myndighetene, i EØS-retten har det blitt implementert anderledes, der er forrangen forankret i nasjonalt regelverk, slik omgår man problemstillingen rundt det overnasjonale i EU-retten. Et annet problem jeg også har omtalt tidligere er at EØS-regler ofte blir omskrevet og tatt inn i Norsk lov uten noen form for etikett eller noe som indikerer at det ikke er en del av homogen norsk rett, dette skaper problemstillinger rundt trinnhøyde i forhold til EØS-lovens paragraf 2 og forrangsprinsippet.
Når det gjelder erstatningsplikt for manglende gjennomføring av direktiver/forordninger ble dette fastslått av EFTA-domstolen i Sveinbjörgdottir-saken i 1998, kriteriene for et slikt ansvar er at den ikke-gjennomførte EØS-regelen må gi private rettigheter, videre må det være årsakssammenheng mellom den manglende gjennomføringen og tapet den private lider, for det tredje må det være et kvalifisert brudd på gjennomføringsforpliktelsen for å betinge et erstatningsansvar.
(Kilder: Sejerstad, Arnesen, Rognstad, Foyn - EØS-RETT 2. utg.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar