Et sentralt moment når man skal vurdere proposjonaliteten i inngrepet, er hvilke konsekvenser det har for borgernes kommunikasjonsmønstre. Jo større ringvirkninger direktivet har, jo større er sjansene for at EMD vil anse direktivet som ikke-proposjonalt. Dette er en av drøftelsene i dette kapittelet jeg må ta størst forbehold om, da det til nå foreligger få undersøkelser i de land som har innført direktivet. Jeg vil først se nærmere på en undersøkelse om nettbruk i forbindelse med direktivet gjort i Tyskland, videre vil jeg drøfte mulige nedkjølende virkninger for den frie presse. Avslutningsvis skal jeg se på noen enkeltmomenter rundt såkalt “mission creep”. Før jeg går inn på de enkelte momentene vil jeg bare gjenta EMDs syn på personlige data. Det kommer kanskje spesielt klart frem i Monory-dommen (CASE OF MONORY v. ROMANIA AND HUNGARY
(Application no. 71099/01)), der domstolen understreker at personlige data/info er av fundamental viktighet. Dette kan være greit å ha i bakhodet når man vurderer konsekvensene av inngrep i retten til respekt for privatliv.
Det første momentet jeg vil se nærmere på, er Forsa-undersøkelsen fra Tyskland.(Meinungen der Bundesbürger zur Vorratsdatenspeicherung - Gesekkschaft für Sozialforschung und statistische Analysen mbH)
De tallene man bør merke seg er at det i den korte perioden datalagringsdirektivet var gjeldende i Tyskland, var det 11% som allerede hadde endret sine kommunikasjonsmønster som en reaksjon på direktivet. I tillegg svarte 55% at de nok ville unnlate å foreta sensitiv kommunikasjon ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmidler i fremtiden. Som tidligere nevnt, er elektronisk kommunikasjon en sentral del av det moderne demokratiet. Et godt eksempel på dette er det pågående prosjektet “The Internet and Democracy Project” fra Harvard, der man kartlegger og søker å styrke fokus på internett og andre kommunikasjonsformer som viktige demokratiske verktøy. Tilsvarende kan man finne flere forskere som peker på at internett bidrar til økt politisk og demokratisk deltagelse samt økt sosial mobilitet (Virtual Culture: Identity and Communication in Cybersociety - Steve Jones)
. Datagrunnlaget jeg sitter på er forholdsvis smalt, likevel vil min hypotese være at direktivet generelt sett vil medføre en endret kommunikativ adferd, spesielt gjelder dette omstridte politiske grupperinger og sensitiv kommunikasjon. Det har formodningen for seg at grupperinger som blir ansett som uønsket (ekstreme rasister, autonome grupperinger, fundamentalistiske religiøse grupperinger) vil endre kommunikasjonsmønster, men det synes også å være naturlig å dra den slutning at befolkningen for øvrig vil begrense sine ytringer på internett og sin endre sin kommunikasjon i sensitive forhold. Det er vanskelig å kvantifisere betydningen av dette, spesielt da det empiriske grunnlaget er begrenset. Likevel kan det være verdt å peke på at EMD tradisjonelt sett har ansett fri meningsdannelse og uhindret politisk virksomhet som kjerneverdier, og at disse, om enn vage, verdiene vil veie tungt i en eventuell vurdering fra domstolens side.
Det andre momentet, som er enklere å drøfte i en rettskildekontekst, er forholdet til pressens kildevern. EMD har ofte vært kritisk til inngrep som kan føre til en nedkjøling av pressens rolle som samfunnsaktør. I Uitgevers-saken, som nylig var oppe for EMD(CASE OF SANOMA UITGEVERS B.V. v. THE NETHERLANDS
(Application no. 38224/03)), understreker EMD ytterligere hvor viktig pressens kildevern er for en kritisk og informert presse. Saken gjaldt politiets ønske om å få utlevert kildeinformasjon, ikke for å straffeforfølge eller identifisere kildene, men for å få ut informasjon i forbindelse med en annen sak. Denne andre saken blir beskrevet som grov. Likefullt anså EMD inngrepet for å være for alvorlig i lys av hvor sentralt pressens kildevern er. Uten tillit til at pressens kildevern er absolutt, vil varslere og anonyme kilder i langt større grad vegre seg for å gi ut viktig informasjon til pressen. Dette er i all hovedsak et moment under artikkel 10, men jeg vil likevel drøfte det i denne konteksten da dette er en sentral problemstilling ved direktivet. Hovedproblemstillingen i relasjon til pressens kildevern, er at ingen av landene jeg til nå har undersøkt, har lovfestet unntaksbestemmelser for journalister/pressen. Dette medfører at politiet kan få tilgang til informasjon om kilder, eller informasjon om at personer innhentet i en annen kontekst, også har vært kilde for pressen i en annen sammenheng. Dette er, slik jeg tolker rettspraksis nevnt over, et av de mer problematiske momentene. Fremtidige implementeringslovverk bør ta høyde for dette enten ved innføringe, eller ved prosessuelle steg. Lignende problemstillinger oppstår i forbindelse med kommunikasjon mellom jurister og deres klienter. Som det fremgår i Iordachi-saken (CASE OF IORDACHI AND OTHERS v. MOLDOVA
(Application no. 25198/02) - §§48-50) er det ikke tilstrekkelig at man har en lovregel som garanterer at det skal foreligge full konfidensialitet rundt denne typen kommunikasjon, man må også presisere prosesuelle regler som garanterer dette. Domstolen sier det så klart som dette:
“The Court is struck by the absence of clear rules defining what should happen when, for example, a phone call made by a client to his lawyer is intercepted.”
Dette indikerer at en forutsetning for et implementasjonslovverk, bør være at forhold til jurist-klient-kommunikasjon, pressens kilder o.l. må reguleres presist for å unngå at denne tilliten blir brutt.
Det siste momentet jeg vil drøfte under dette punktet, er såkalt “mission creep”. Dette er forhold der opprinnelig strenge rammer blir utvidet forløpende og glidende, uten at dette blir tatt opp på et korrekt plan. Et eksempel her kan være Storbritannia, der trafikkdata allerede har blitt brukt i sivile søksmål om åndsverk.(Evaluation of directive 2006/24/EC and of national measures to combat criminal misuse and anonymous use of electronic communication)
Det kan virke som at en av konsekvensene av direktivet, om dette ikke reguleres mer strikt i de nasjonale innføringslover, er at man får applikasjoner utenfor den opprinnelige målsetningen om å bekjempe “grov kriminalitet”. Dette er problematisk på flere plan. For det første er det stor forskjell på de hensyn som ligger til grunn for å godta inngrep i den private sfære i forbindelse med bekjempelse av grov kriminalitet og det å gjøre de samme inngrep i forbindelse med private søksmål av kommersiell art. For det andre er det problematisk at det så tidlig i direktivets liv allerede finner sted utvidelser av direktivet i forhold til det omfang som medlemsstatene har blitt enige om og vedtatt. Det kan virke som det er manglende presisjon i nasjonalt lovverk som har ført til disse utglidningene. Der preeksisterende prosessloverk gir en rett til å innhente alle relevante bevis, kan det vise seg å være nødvendig at direktivimplementeringen eksplisitt gjør unntak fra slike bestemmelser når det gjelder trafikkdata, for å sikre at formålet om kun bruk for grov kriminalitet, kan garanteres.
