tysdag 24. april 2007

Makt- og intervensjonsforbudet.

Jeg vil nå gjennomgå forskjellige momenter i relasjon til makt- og intervensjonsforbudet. Sentrale punkter her er hva som faller innenfor maktforbudet, hva som faller innenfor intervensjonsforbudet, hvilke unntak har vi når det gjelder selvforsvar og vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Intervensjonsforbudet kan bli sett på som et paraplyforbud som dekker alle mulige forsøk på intervenere direkte og indirekte i en stats interne eller eksterne forhold. Både militær makt, trusler om militær makt og andre tiltak for å påvirke politiske, økonomiske og kuturelle forhold er forbudt etter dette. En kodifisering av sedvanen på dette området ser man i "The Friendly Relations Feclaration" (FN, 1970)
No State or group of States has the right to intervene, directly or indirectly, for any reason whatever, in the internal or external affairs of any other State. Consequently, armed intervention and all other forms of interference or attempted threats against the personality of the State or against its political, economic and cultural elements, are in violation of international law.

Ser man på ICJ - Nicaragua, er det tydelig at ICJ sondrer mellom maktforbudet og intervensjonsforbudet. Retten uttaler i denne dommen "It considers that if one State, with a view to the coercion of another State, supports and assists armed band in that State whose purpose is to overthrow its government, that amounts to an intervention in its internal affairs". Dette er et eksempel på handlinger som faller inn under intervensjonsforbudet. Dette forbudet springer ut av suverenitetsprinsippet, der enhver stat har rett til å fritt selv velge styreform og samfunnsform selv. Ser man videre i Nicaraguadommen ser man som et eksempel at humanitær hjelp ikke faller inn under forbudet. Videre må man skille mellom "uskyldig" innblanding og intervensjon, som en amerikansk lærebok sier det:
“the interference must be forcible or dictatorial, or otherwise coercive, in effect depriving the state intervened against of control over the matter in question. Interference pure and simple is not intervention” (Oppenheim - International Law)


Dette er en relativt god forklaring på hva som må til for at innblanding skal bli intervensjon. Politisk press, økonomisk press o.l. blir dermed ikke nok til å falle inn under intervensjonsforbudet. Derimot vil finansiering og støtte av opposisjonelle grupperinger o.l. falle inn under intervensjonsforbudet. (USAs støtte til Contras i Nicaragua-saken f.eks).

Maktforbudet er i prinsippet en god del enklere enn intervensjonsprinsippet, her er det kun selvforsvar (underlagt vilkår, som jeg vil komme tilbake til) og beslutning fra Sikkerhetsrådet i samsvar med kapittel VII i FN-pakten som unndras fra forbudet. Den sentrale problemstillingen blir å avgjøre hva som ligger i begrepet "makt". I Nicaraguadommen kommer ICJ med flere eksempler på hva som regnes for maktbruk, både minelegging av havner, oljeinstallasjoner og marinebaser faller inn under maktbrukbegrepet i tillegg til deler av støtten til Contras. Sentralt i nyere tid er at det ikke lenger er nødvendig med krigstilstand for å falle inn under forbud. Tidligere traktater har brukt krigsbegrepet, FN-traktatens forbud bruker begrepet "makt". Dette vil dermed også omhandle mindre aksjoner, grensestridigheter, små operasjoner o.l.

Når det gjelder selvforsvar er det flere momenter man må ta stilling til. Retten til selvforsvar er eksplisitt uttrykt i FN-paktens artikkel 51 og er et unntak fra det mer generelle maktforbudet. Det første man må avgjøre er hva som skal til for å utløse retten til selvforsvar. Det synes å være klart både fra rettspraksis i ICJ (Nicaraguasaken bl.a) og uttalelser fra FNs Generalforsamling (definisjon av aggresjon i 1947) at terskelen for væpnet angrep som utløser retten til selvforsvar er høyere enn terskelen for "maktbruk" i artikkel 51. Et eksempel på det er Nicaraguas støtte til opprørsbevegelsen i El Salvador, som var i strid med maktforbudet, men likevel ikke utgjorde et væpnet angrep som sådan, og dermed ikke utløste retten til selvforsvar. Det andre momentet man må gjøre klart er at også kollektivt selvforsvar er hjemlet i artikkel 51. Både NATO og andre allianser har klare artikler som fordrer dette i fall et angrep på et av medlemmene. Et tredje, og mer "tidsriktig" moment er hvorvidt man kan påberope seg retten til selvforsvar mot terrorangrep. Dette er omtvistet, men om en Stat tar ibruk terrorister direkte er det liten tvil om at retten til selvforsvar kan iverksettes, videre er det også liten disputt rundt det at toleranse av terroristaktivitet fra eget territorium utløser retten til selvforsvar for den angrepne part, et eksempel på dette er USAs angrep på Afghanistan etter 9/11. Et annet omstridt poeng er hvorvidt preventivt selvforsvar er lov etter internasjonal rett. Det er flere hensyn som taler i begge retninger på dette punktet. Ser man på den franske versjonen av artikkel 51, er det "objekt for et angrep" eller "mål for et angrep" som er det sentrale, og man kan være målet for et angrep før det faktisk blir iverksatt. Noe som taler imot en utvidende tolkning av artikkel 51, er faren for misbruk. Stater kan og vil gå til krig før alle muligheter for en fredelig løsning er prøvd, dette taler i retning av en mer restriktiv tolkning. På den annen side er det lite tenkelig at målet for et angrep i realiteten vil sitte og vente på at det første skudd faller før reaksjonen kommer, så reelle hensyn veier mot å tolke den utvidende. Mer generelt kan man si at det er tre begrensninger eller vilkår som settes til selvforsvarsretten: Proporsjonalitet, nødvendighet og umiddelbarhet. Kravet om proporsjonalitet og nødvendighet kan i stor grad sees under ett. En selvforsvarsaksjon skal ikke gå utover det som er nødvendig for å avslutte trusselen mot egen suverenitet. Når det gjelder kravet om umiddelbarhet kan det ikke kreves at selvforsvarsaksjonen skal iverksettes øyeblikkelig, da man må gi den forsvarende part mulighet til å mobilisere og samle tropper for å iverksette.

(Kilder: Innføring i Folkerett - Morten Ruud, Geir Ulfstein, Folkerett - Carl August Fleischer, Chatham House International Law discussion group meeting held on 28 February 2007, International Law - Oppenheim)

1 kommentar:

Anonym sa...

Hei.
Jeg holder på at ta faget Jus og militærmakt og jeg finner skriveriene dine veldig hjelpsomme. Greit og forstå for oss nybegynnere. Takk