Statsbegrepet

Det er ingen traktatfestet fasit eller noen uttalte faste grenser for hva som kan defineres som en stat. Vi må her gå til sedvaneretten for å finne indikatorer på hva som er kravet for å bli definert som stat. Både Fleischer og Ulfstei/Ruud oppsetter en liste over fire vilkår som må møtes for at det skal være snakk om en stat:

1. En stat må ha en fast befolkning som er stor nok til å videreføre statens virksomhet på sikt.
2. En stat må ha et bestemt og avgrenset territorium.
3. Internt selvstyre, der offentlige myndigheter, en regjering, et sentralisert styre utøver myndighet.
4. En viss grad av uavhengighet.

Vilkåret om en fast befolkning på en viss størrelse er ikke mer spesifikt definert noe sted, i Stillehavet finner man stater med så lite som 9500 innbyggere, og sådan må man anta at det kun er et ekstremt minimumskrav som ytres. FNs generalsekretær har også uttalt (rapport om FNs arbeid for 1966-67) at selv de minste territorier har krav på uavhengighet.

Vilkåret om et bestemt og avgrenset territorium er heller ikke så strengt som det muligens kan høres ut. At det er disputter rundt områder, en grensestrid eller lignende, gjør ikke at de involverte ikke regnes som stater. ICJ har uttalt: "There is for instance no rule that the land frontiers of a State must be fully delimited and defined, and often in various places and for long periods they are not". Når det gjelder erverv og tap av territorium har det historisk sett vært erobring av herreløst territorium og erverv via krig/strid som har vært de vanligste metodene. Det har også vært praktisert erverv via avtale med annet land. (Et eksempel der Saar-områdets status i 1955-1957). Det er ikke lenger i dag slik at en okkupasjon av et landområde uten videre skaper en rett, det må være snakk om en lang periode med okkupasjon, der befolkning og verdenssamfunnet for øvrig har godtatt status quo før en okkupasjon fører til en rett. Likevel er det heller ingen tvil om at faktisk rådighet er et sentralt moment når man skal avgjøre hvorvidt det er part A eller B som har retten til et område (Minquiers og Ecrehos-saken).

Når det gjelder krav til internt selvstyre følger det av suverenitetsprinsippet at man ikke kan stille strenge eller særlig spesifikke krav her. Mange stater har blitt akseptert på et tidlig tidspunkt, uten at de formelle statsapparater har vært i drift. (Polen 1919, Rwanda og Burundi i 1962 etc). Det kan dog oppstilles noen vilkår: Styresmaktene må ikke avlede sin myndighet fra noen, de må være øverst i hirarkiet. Det interne selvstyret må altså ikke være fullstendig underlagt regler fra en annen samfunnsdannelse. For det andre kreves det at en viss grad av rettsorden må opprettholdes. Her stilles det ingen spesifikke kvalitetskrav, noe som igjen kan utledes av suverenitetsprinsippet. Avslutningsvis kan man vel si at kravet om at de statlige myndigheter skal være øverst i hirarkiet må lempes hvis man ser på organisasjoner som EU, der en stor grad av offentlig myndighet blir avgitt til en overnasjonal, internasjonal organisasjon. Å være medlem i EU gjør (ennå) ikke en stat til noe mindre enn det: en faktisk stat. Selv om det på dette punktet griper inn i definisjonen.

Det siste kravet for at en stat skal tre i kraft er ekstern uavhengighet. Dette vil i stor grad henge sammen med det interne selvstyret, men er likevel et enkeltstående vilkår. Dette er også et av de mer kompliserte vilkårene å avgjøre. I dagens samfunn er det ofte lite snakk om reell uavhengighet, da mange stater er både økonomisk, militært og politisk avhengig/underordnet andre stater, dermed er det viktig å understreke at det her er snakk om formell uavhengighet. (De jure versus de facto).

(Kilder: Folkerett - Carl August Fleischer, Innføring i Folkerett - Morten Ruud, Geir Ulfstein)