Kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende effekt

EØS-avtalens artikkel 11 lyder: "Kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom medlemsstatene". Opprinnelig var det nok det første leddet, som omtaler kvantitative importrestriksjoner, som var sentralt, men i nyere tid er det "tiltak med tilsvarende virkning" som er i fokus. Det sentrale er å avgjøre hva denne uttalelsen favner. Hva er tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative importrestriksjoner. Jeg vil i det videre bruke EF-domstolens sentrale dommer på området for å illustrere utviklingen frem til det som i dag er gjeldende rett. Hjemmelen for dette finner jeg både i homogenitetsprinsippet i EØS avtalens fortale og artikkel 1, samt reglene om EU-konform tolkning i EØS artikkel 6 og ODA artikkel 3.

Den første sentrale dommen rundt denne problemstillingen var Dassonville, der vi har den berømte (eller skal vi si beryktede?) Dassonville-formuleringen fra. EF-domstolen slår her fast at

"Enhver af medlemsstaternes bestemmelser for handelen som direkte, indirekte, øjeblikkeligt eller potentielt kan hindre samhandelen i Fællesmarkedet må ansees som en foranstaltnign med tilsvarende virkning som kvantitative restriktioner"

Denne formuleringen favner svært bredt og viser at EF-domstolen legger en særs vid forståelse av begrepet til grunn. Dassonvilledommen omhandlet parallellimport av brennevin til Belgia. Sakens kjerne var her hvorvidt strenge/strikte krav til opprinnelsesmerking som var vanskelige for parallellimportører å møte brøt med reglene om kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Domstolen sier videre at autentikasjonskrav godt kan brukes med hensyn til forbrukerne, men at det da må brukes fornuftige metoder ("these measures should be reasonable"), at de ikke skal hindre handelen mellom statene og avslutningsvis at konsekvensen er at muligheten er til stede for alle innbyggere i statene. Etter denne dommen kom også Casiss de Dijon, der utviklingen gikk enda et hakk videre. Denne dommen medførte at selv restriksjoner som rammet interne produkter (produkter produsert i statene, ikke importert utenfra) og importprodukter (produkter importert fra en av de andre EØS-statene. Et av de viktige skillene mellom EØS og EU er at EØS ikke er en ekstern tollunion slik EU er, noe som er både et viktig tolkningsmoment og et sentralt praktisk problem) likt kunne rammes av restriksjonsforbudet. Denne linjen ble videreført i Cinétèque og Oosthoek og toppet seg siden i de såkalte søndagssakene der man tydelig ser hvor langt dette prinsippet ble strukket. I 1993 fant EF-domstolen grunn til å snevre inn praksisen og la statene få et større handlingsrom når det gjaldt interne restriksjoner. Dette kom i Keck-saken. Domstolen kom her frem til at adgang til markedet (produktkrav, hvilke produkter som kommer inn til markedet) fortsatt skal behandles etter Dassonville/Casiss de Dijon der restriksjonsforbudet er sentralt. Derimot vil markedsadferd reguleres etter et diskrimineringsforbud. Det medfører at regelverk som f.eks regulerer bestemte former for salg ikke falle inn under EØS artikkel 11.

Jeg vil her prøve å komme med et kortfattet sammendrag av rettstilstanden: Opprinnelsesbestemte tiltak vil alltid falle inn under forbudet mot importrestriksjoner i EØS artikkel 11. Opprinnelsesnøytrale tiltak må måles opp mot Keck og Casiss de Dijon for å avgjøre om de utgjør en restriksjon som faller inn under artikkel 11. Hvis den opprinnelsesnøytrale regelen regulerer markedsadgang faller den inn under Casiss de Dijon (både mtp regelen og unntaket, direkte opprinnelsesbestemte tiltak vil kun kunne godkjennes med den uttømmende listen i artikkel 13, opprinnelsesnøytrale tiltak som regulerer markedsadgangen jf. Casiss De Dijon vil kunne hjemles i ulovfestede unntaksregler fastlagt av domstolen). Regulerer derimot det opprinnelsesnøytrale tiltaket markedsadferden, faller det inn under Keck-doktrinen og antas ikke å direkte, indirekte, aktuelt eller potensielt å hindre samhandelen i henhold til Dassonville-formelen. Et sentralt moment her er at tiltak som indirekte diskriminerer utenlandske varer faller inn under de samme regler som opprinnelsesnøytrale tiltak jf de Agostini og Sass-saken.

Et annet moment det kan være verdt å merke seg er adekvansregelen. Dette er et krav som oppstilles av EF-domstolen i tillegg til de begrensningene Keck-dommen oppstiller. I Motorradcenter-dommen gjør domstolen det klart at et krav ikke må være for usikkert og indirekte om det skal nå frem. Hvis forholdet mellom det som anses å være en importrestriksjon og konsekvensene av denne er for indirekte og avledet kan det ikke regnes som å være en importrestriksjon.

Når det gjelder unntaksreglene er det viktig å merke seg at det er forskjell på unntak mtp opprinnelsesnøytrale og opprinnelsesbestemte tiltak (diskriminerende og ikke-diskriminerenede tiltak.. diskriminasjon versus restriksjon). Når det gjelder opprinnelsesbestemte tiltak er det kun unntakene i EØS artikkel 13 som kan brukes som hjemmel for å unngå forbudet. Jeg vil ta for meg denne delen av unntaksreglene først. Listen man finner i artikkel 13 er uttømmende og domstolen tolker den snevert og strengt.

Art 13. Bestemmelsene i artikkel 11 og 12 skal ikke være til hinder for forbud eller restriksjoner på import, eksport eller transitt som er begrunnet ut fra hensynet til offentlig moral, orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse, plantelivet, nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi eller den industrielle eller kommersielle eiendomsrett. Slike forbud eller restriksjoner må dog ikke kunne brukes til vilkårlig forskjellsbehandling eller være en skjult hindring på handelen mellom avtalepartene.

Her er det flere momenter man må ta stilling til. For det første må restriksjonen/forbudet faktisk være begrunnet ut i fra de hensyn staten gjør gjeldende. Det må være en de facto begrunnelse, ikke en papirbegrunnelse som i realiteten skjuler den bakenforliggende, virkelige, årsak. Tiltaket må være nødvendig. I dette kravet ligger det to elementer, tiltaket må være både egnet til å ivareta det hensyn det er snakk om i tillegg til at det også må være forholdmessig i forhold til det mål man vil oppnå. Det må altså være en viss sammenheng mellom det mål man ønsker å oppnå og de midler man bruker. Generaladvokaten forklarer dette grundig i sin uttalelse i vannskuterdommen i Sverige. Dette skjønnet, beskyttelsesmetodeskjønnet, overprøver EF-domstolen i sin helhet. Når det gjelder beskyttelsesnivå er derimot domstolen mer tilbaketrukken og stiller statene langt friere. Dette forhindrer dog ikke at domstolen kontrollerer at beskyttelsesnivået ikke kan oppnås med mindre inngripende midler. Når det gjelder ikke-dokumenterte farer blir statene gitt et føre-var-rom for skjønn. Hvis det er fare for f.eks miljøskade, kan statene gå langt i sine restriksjoner selv om miljøfaren ikke er 100% bevist, dette kalles føre-var-prinsippet.

Når det gjelder hvilke unntak som kan påberopes når det gjelder opprinnelsesnøytrale tiltak og indirekte diskriminerende tiltak er listen langt større. Det er ikke her noen lovfestet uttømmende liste, men derimot rettspraksis man må forholde seg til. Det som er hevet over enhver tvil er at økonomisk hensyn ikke kan påberopes, da dette vil stride mot målsetningen om et integreert marked med målsetning om å ligne et internt marked. Derimot er det mange andre hensyn som kan påberopes. Offentlig sikkerhet (Aime Richardt), offentlig orden (Thompson) o.l. hensyn vil kunne påberopes, i tillegg til miljøet og andre generelle, almenne hensyn.


(Kilder: EØS-rett - Sejersted, Arnesen, Rognstad, Foyn, Kolstad)