Habilitet i forvaltningen.

Habilitetsreglene i forvaltningslovens (heretter: fvl) §6 gir uttrykk for et grunnleggende prinsipp som gjør seg gjeldende i de fleste rettstradisjoner. Personer som er involvert i en sak skal ikke kunne avgjøre den eller være involvert i den. I forvaltningsloven er dette i stor grad kodifisert i §6.

§ 6. (habilitetskrav).

En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak

a)	når han selv er part i saken;

b)	når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken;

c)	når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part;

d)	når han er verge eller fullmektig for en part i saken eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte;

e)	når han leder eller har ledende stilling i, eller er medlem av styret eller bedriftsforsamling for, et selskap som er part i saken og ikke helt ut eies av stat eller kommune, eller en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken.

Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.

Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.

Ugildhetsreglene får ikke anvendelse dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete.

Rekkevidden av annet og fjerde ledd kan fastlegges nærmere ved forskrifter som gis av Kongen

Dette er en ganske lang og kompleks paragraf, og jeg vil nå gå gjennom de forskjellige momentene man må ta stilling til og hvilke forskjellige avveininger man kan/skal foreta. Det første man må ta stilling til er hva som faller inn under begrepet "offentlig tjenestemann" i første ledd. Går man til fvl §2 finner man en definisjonsliste, her er offentlig tjenestemann definert slik:

d)offentlig tjenestemann, en embetsmann eller annen som er ansatt i statens eller en kommunes tjeneste;

Her er både sakkyndige, eksperter o.l. med, begrepet "tjenestemenn" vi finner i §6 blir dermed noe snevert og lite dekkende på hva det de facto er ment å beskrive. Det er en langt videre betydning som blir lagt til grunn både i relasjon til fvl §2 og rettspraksis/forvaltningspraksis.

Det neste man må ta stilling til er hva en avgjørelse er. Det første man kan slå fast at det er langt videre enn begrepet "vedtak" slik det defineres i §2. Som Eckhoff/Smith sier i sin lærebok er det mer sentralt at man legger vekt på om det er behov for habilitetsregler på et område enn de språklige avveiningene rundt hva ordet "avgjørelse" betyr. Man er videre også inhabil til å forberede en avgjørelse.

Den videre oppbygningen av fvl §6 er rent strukturelt slik at det i første ledd kommer en liste med vilkår som gjør en direkte inhabil. Her er det ingen avveining eller rom for skjønn, her er det applisering av faktum i forhold til lovteksten. Deretter følger andre ledd, der det i langt større grad er åpent for skjønnsavveininger. Man kan anse første ledd som et nett som fanger opp de mest vanlige problemene og andre ledd som et mer spesialisert verktøy som kan ta seg av avvik og uvanlige tilfeller. Det er flere ting man bør legge merke til i andre ledd.

For det første er det begrepet "særegne forhold" man må tolke nærmere. Her viser både rettspraksis og teori at det må være forhold utover det normale. At en kommunestyrerepresentant som har et barn med psykiske problemer stemmer over tiltak i det generelle psykiske helsevern kan ikke anses som inhabilt, derimot er det noe annet om han skulle være med på avgjørelser om tjenester direkte relatert til sitt barn.

Det neste momentet man kan merke seg er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet". Her er det altså tilliten utad som er poenget. Et godt eksempel her er minsteren som gav seg selv konsesjon etter reglene i fjerde ledd. Selv om avgjørelsen muligens var helt kurrant og fri for skjønn vil det se merkelig utad og det vil svekke tilliten hos publikum til hans upartiskhet.

Videre skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe. Her er det nok at en jordeier i et kommunestyre er med på å avgjøre en reguleringsplan som gir ham store økonomiske fordeler i fremtiden, eller en videobutikkeier som begrenser muligheten for andre lignende butikker til å starte gjennom sitt engasjement i kommunestyret.

Den særlige fordelen, tap eller ulempen gjelder ikke bare personen, men også personer han har nær personlig tilknytning til. Her må man respektere de grenser lovgiver har satt opp i første ledd. Man blir ikke uten videre inhabil hvis man er tremeninngen til noen som får en sterk fordel, hvis man da ikke kan påvise nær personlig kontakt utover dette. De grensene lovgiver har satt opp i første ledd bør respekteres. Når det gjelder avveiningen både når det gjelder graden av fordel/interesse og hvor nært tilknyttet personen som skal ta avgjørelsen er, er dette to kurver som er motsatt proposjonale. Jo større distanse det er mellom personen som skal ta avgjørelsen og vedkommende som får fordelen, jo større må fordelen/interessen være for at det skal bryte med reglene om inhabilitet. Likt blir det også motsatt vei, er det en nær kobling mellom tjenestemannen og vedkommende som får fordelen, er kravet til fordelens størrelse marginalt. En lignende avveining finner man i forhold til fvl. §6 andre ledd og fjerde ledd. Er det en avgjørelse som regelbundet og faktum er klart kan man lempe på reglene i andre ledd, selv om man ikke nødvendigvis er helt over i en situasjon dekket av fjerde ledd. Motsatt er det når saken bærer preg av å være vanskelig og særdeles skjønnsbetinget, da bør kravene til habilitet være strengere.

Tredje ledd i fvl. §6 sier at en underordnet tjenestemann ikke kan treffe avgjørelse om hans direkte overordnede er inhabil. Dette er for å forhindre situasjoner der et behov eller et ønske om å tilfredsstille sin overordnedes ønsker bevisst eller ubevisst vil spille inn. Det motsatte er også et problem, at man vil bevise at man IKKE vil gjøre dette og dermed ender opp med å behandle vedkommende sak strengere enn andre.


Når det gjelder fjerde ledd, er det kun helt kurrante avgjørelser, strengt regelbundne avgjørelser, som dekkes. Videre må man også ta hensyn til publikums tillit. Hvis det er fare for at publikum kan miste tilliten til forvaltningens saksbehandling bør man ta nærmere stilling til habilitetsspørsmålet.

(Kilder: Forvaltningsrett - Eckhoff/Smith)