Havområdene.

Jeg skal her gjennomgå, i grove trekk, hva som kjennetegner de indre farvann, territorialfarvannet, den tilstøtende sone og den eksklusive økonomiske sonen.

De indre farvann er i moderne folkerettspraksis alt farvann innenfor grunnlinjene. Grunnlinjene skal vanligvis følge lavvannsmerket (art. 5 i havrettskonvensjonen). I Norges tilfelle er dog art. 7 relevant, der man åpner for rette grunnlinjer. Den fastsetter at man kan ta ibruk rette grunnlinjer der kysten har store fjorder eller øygrupper som ligger langs kysten. Disse rette grunnlinjene skal dog ikke i vesentlig grad avvike fra kystens retning. Når det gjelder jurisdiksjon over de indre farvann har kyststaten i prinsippet full suverenitet. I praksis vil likevel kyststaten i grove trekk la være å blande seg inn interne forhold på passerende/anløpende skip. Dette kalles det "franske system". Kyststaten har også i prinsippet full lovgivningsmyndighet i de indre farvann, men også her ser man i praksis at man lar være å gjøre noe aktivt på dette området overfor passerende/anløpende skip. Selvsagt må man her se bort fra ting som smugling o.l, som selvsagt vil reageres mot.

Territorialfarvannet er farvannet som ligger utenfor de indre farvann. Ser man på havrettskonvensjonen art. 2 og 3, som må anses som gjeldende folkerett på området, fremgår det klart av ordlyden at man kan ha et territorialfarvann ut til 12 nautiske mil. Her har man suverenitet over både luftrom, hav, bunn og sub-bunn-områder. Man har likevel noen begrensninger i suvereniteten, fremmede fartøyer har rett til uskyldig gjennomfart ("innocent passage"). Kyststatens kompetanse vil med dette bli dels innskrenket. Ser man på ordlyden her begrenser den relativt kraftig hva et fremmed fartøy kan gjøre. Det kan ikke stanse utover det rent nødvendige, fiske eller utnytte ressurser på andre måter, fremmede fartøyer kan heller ikke forvente å unngå reaksjoner på kollisjoner o.l. Sett bort fra denne begrensningen har kyststaten prinsipielt den samme rådighet som over de indre farvann i territorialfarvannet. Havrettskonvensjonens del 2, seksjon 1 gir regler for territorialfarvannet.

Den tilstøtende sone er en sone man i havrettskonvensjonen definerer sone der kyststaten har mulighet til å utøve myndighet for å forhindre og forebygge brudd på toll, skatt, immigrasjon eller helselovgivningen i territorialfarvann eller territoriet. Kyststaten kan også innhente og straffe de som bryter de ovennevnte lovene i denne sonen. Denne sonen strekker seg ut til 24 nautiske mil, målt fra grunnlinjen. I denne sonen har kyststaten ingen jurisdiksjon utover dette og det som følger av reglene om den ekslusive økonomiske sone. Reglene om den tilstøtende sone finner vi i del 2, seksjon 4 av havrettskonvensjonen.

Den eksklusive økonomiske sone er en sone der kyststaten har suverene reettigheter til å utforske og utnytte, bevare og forvalte naturressursene, både levende/organisk og ikke-levende/ikke-organisk materiale. Både sjøen, havbunnen og sub-bunnen og de ressurser man finner der er innenfor den økonomiske jurisdiksjonen til kyststaten, om man kan bruke et slikt begrep. Når det gjelder skipsfart, overflygning, legging og drift av kabler, rørledninger o.l. har derimot andre stater de samme rettigheter som kyststaten i dette området. For å forstå hvordan den eksklusive økonomiske sone fungerer må man skille seg både fra territorialfarvann-tankegangen og fritt hav-tankegangen. Dette er en ny og egenartet sone som ble dannet for å møte krav fra både kyststater og andre stater, den bærer dermed preg av å være et kompromiss mellom disse interessene. Både kyststatens interesser med tanke på ressurser og andre staters interesser med tanke på bruk av områdene blir ivaretatt. Denne sonen har både miljømessige og militærstrategiske implikasjoner. For miljøets del er det sentralt at kyststaten har mulighet til å forvalte f.eks fiskeriressursene i området langt mer enhetlig, enn om alle som ville kunne fiske fritt, og dermed utføre en alt annet enn bærekraftig forvaltning av området. Videre vil også en kyststat ha muligheten til en langt mer helhetlig og effektiv utnyttelse av olje/gass-forekomster i disse områdene. Når det gjelder militære hensyn var det bekymringsverdig for de militære stormaktene om det skulle bli umulig å utplassere atomubåter o.l. i den eksklusive økonomiske sone. Mer spesifikt om fiske kan det nevnes at det er opp til kyststaten å undersøke og forvalte fiskeriressursene. Kyststaten skal fastsette sin egen fangstkapasitet og har plikt til å tildele et eventuelt overskudd etter at egne fiskere har fått kvoter, til andre stater. Reglene om den eksklusive økonomiske sone finner vi i del 5 av havrettskonvensjonen.

Avslutningsvis kan det være sentralt å fastslå at det kun er i territorialfarvann og indre farvann at staten har suverenitet. I de utenforliggende soner er det kun suverene rettigheter det er tale om. Den økonomiske sone og den tilstøtende sone er dermed ikke "territorium" i så måte.

(Kilder: Folkerett - Carl August Fleischer, Innføring i Folkerett - Morten Ruud, Geir Ulfstein, Territorial waters, wikipedia, Baseline, wikipedia, Exclusive economic zone, wikipedia)