EMK artikkel 8

Den Europeiske Menneskerettskonvensjon Artikkel 8

“Retten til respekt for privatliv og familieliv

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

Innledning

EMK art. 8 beskytter borgernes rett til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. Dette er en tradisjonelt viktig og grunnleggende rett og ligger i konvensjonens kapittel om beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Formålet med artikkelen er å sikre borgerne rom og respekt for sosiale og profesjonelle forhold både i det private og det offentlige.

Artikkelen er delt inn I to deler hvorav det siste også praktisk er inndelt i to enkeltdeler.Det første leddet av artikkelen knesetter hva som beskyttes, nemlig privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. Det andre leddet klargjør at beskyttelsen kan gjøres inngrep i såfremt de vilkår som fremgår blir tilfredsstilt. Domstolen har tradisjonelt fulgt dette skillet der man først avgjør om hvorvidt man er på et område som beskyttes for så å avgjøre om det kan gjøres unntak fra beskyttelsen. Når det gjelder områdene som beskyttes, er drøftelsen er i rettspraksis skjønnspreget og retten gjør ofte et poeng utav å ikke lande på et av de beskyttede områdene, men å f.eks la både privatliv og familieliv eller både privatliv og korrespondanse ligge til grunn før den videre drøftelse. Jeg vil komme nærmere inn på dette. Det neste steg i vurderingen fra rettens side er å avgjøre hvorvidt det har blitt gjort et inngrep. Denne drøftelsen er vanligvis forholdsvis kort og konsis, terskelen for å definere handlinger fra myndighetene som et inngrep er forholdsvis lav. Videre drøfter retten hvorvidt inngrepet er nødvendig i et demokratisk samfunn, heri ligger også en proposjonalitetsvurdering. Et inngrep må også være i tråd med nasjonal lov. Innebakt i dette kravet ligger også et kvalitetskrav. Avslutningsvis avgjør retten om de hensyn som søkes beskyttes er legitime. Listen i andre ledd har et bredt omfang og inngrep fra myndighetenes side vil i all hovedsak falle innenfor en av områdene, noe som også gjenspeiles i at det i rettspraksis sjelden er større drøftelser på dette området. Når jeg i det videre skal klagjøre nærmere hva som beskyttes og når, hvorfor og hvordan man kan gjøre unntak fra denne beskyttelsen, vil jeg i det hovedsaklige følge det samme strukturelle mønster som domstolen, som på sin side gjenspeiler ordlyden i artikkelen. Først vil jeg redgjøre kort for hva som beskyttes for så å drøfte i hvilke tilfeller man kan gjøre unntak fra beskyttelsen.

Hva ligger i privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse?

Disse interessene er de art. 8 søker å beskytte. Jeg vil først prøve å generelt definere hva som beskyttes, før jeg snevrer teksten inn mot beskyttelsen av korrespondanse og kommunikasjon.

Den europeiske menneskerettsdomstolen har gjort flere forsøk på å skissere grove omriss av hva som beskyttes, men det har aldri kommet noen presise og klare definisjonsgrenser. Regelen er av en slik natur at skarpe og klare definisjoner ville blitt utdatert veldig raskt, samt at en skjønnsmargin her gir EMD muligheten til å handle mer dynamisk i møte med nye rettsområder og ny teknologi. Det fremgår spesielt av to dommer fra EMD at det ikke blir gjort noen definitive forsøk på å skarpt avgrense beskyttelsesområdet, først Smirnova-dommen, så Niemitz-dommen:

“The Court has a number of times ruled that private life is a broad term not susceptible to exhaustive definition […] It has nevertheless been outlined that it protects the moral and physical integrity of the individual […], including the right to live privately, away from unwanted attention. It also secures to the individual a sphere within which he or she can freely pursue the development and fulfillment of his personality.”

”The Court does not consider it possible or necessary to attempt an exhaustive definition of the notion of “private life”. However, it would be too restrictive to limit the notion to an “inner circle” in which the individual may live his own personal life as he chooses and to exclude therefrom entirely the outside world not encompassed within that circle. Respect for private life must also comprise to a certain degree the right to establish and develop relationships with other human beings.”

Slik jeg tolker uttalelsene fra dommene fastslår retten at privatliv er en bred term som ikke egner seg for uttømmende definisjon. Det fremgår også at det er både moralsk og fysisk integritet som skal beskyttes. Samtidig fremholder retten at det foreligger en sfære der borgerne skal ha muligheten til å fritt søke utvikling og fullendelse av personlighet og sosialt nettverk. Dette inkluderer f.eks retten til å nyte godt av gjensidig samtykkende seksuelle forhold til mennesker av eget kjønn. Beskyttelsen er dog ikke begrenset til den rent private sfære. Slik det fremgår av sitatet fra Niemietz-dommen, er også retten til å etablere, utvikle og nyte godt av forhold til andre mennesker beskyttet. Dette tar beskyttelsen ut fra et rent privatsfærenivå, og opp på et nivå der nærmest alle sosiale bånd knyttet mellom borgerne beskyttes. Dette er ikke forbeholdt private og ikke-kommersielle forhold alene, også profesjonelle forhold og kommunikasjon i næringslivet kan falle innenfor beskyttelsen. Dette fremgår av Rotaru-dommen. Slik jeg tolker denne dommen, sier retten at det ikke er noe prinsipielt i veien for at profesjonelle og forretningsmessige forhold også skal beskyttes av konvensjonen. Denne dommen går sågar videre og legger til grunn at også offentlig tilgjengelig informasjon er beskyttet i det fall at den blir systematisk lagret. Dette fremhever slik jeg ser det at domstolen ser på sosiale bånd, muligheten for åpen og uhindret korrespondanse og det å utvikle og opprettholde sosiale forhold til andre mennesker som en del av kjernen i beskyttelsen EMK art. 8 gir. Dette er ikke begrenset til en lukket kjerne i det private hjem, men gjelder sosial utfoldelse på flere plan, inklusive det profesjonelle. Slik jeg ser det er en slik beskyttelse en forutsetning for et velfungerende demokrati. Det er utstrakt empiri fra Øst-Europa, men også her hjemme, som viser at ikke bare faktisk overvåkning, men også viten om at overvåkning kan finne sted legger bånd på utvikling av sosiale og politiske forhold og relasjoner. En nyere undersøkelse gjort i forbindelse med innføring av datalagringsdirektivet i Tyskland, viser at en større prosentandel av de spurte endrer sine kommunikasjonsmønster i påvente av eventuell og potensiell overvåkning. Fri korrespondanse og mulighet til å nyte godt av og utvikle personlige bånd synes dermed å være viktig for et levende organisasjonsliv og dermed også et velfungerende demokrati.

Retten til respekt for sitt hjem og familieliv er i likhet med avsnittene over vanskelig å skarpt avgrense. Man har det klare utgangspunkt at alle borgere har rett til beskyttelse fra inngrep mot hjemmets private sfære, det være seg hjemmets fysiske integritet ved f.eks husundersøkelser, men også kommunikasjonslinjer ut og inn av hjemmet. Slik glir beskyttelsen av hjemmet over i både privatlivsbeskyttelsen og beskyttelsen av korrespondanse. Noe som gjenspeiles i at retten relativt ofte parallelt bruker disse interessene sammenstilt som utgangspunkt for drøftelser. Familielivet er også vanskelig å skille fra hjem og privatliv, beskyttelsen går dog noe videre spesielt når det gjelder familiebånd i forbindelse med asylsaker, barnevernssaker o.l. Dette har liten relevans for problemstillingen min og jeg vil ikke gå nærmere inn på sondringen her.

Når det gjelder hva som beskyttes av korrespondanse og kommunikasjon, er utgangspunktet både fra ordlyden, men også fra rettspraksis, at alt kommunikasjonsinnhold av privat art, det være seg private samtaler, telefonsamtaler, brevpost o.l er beskyttet. Borgerne skal ha frihet til å kommunisere fritt med sine medborgere og det skal være klare grenser for når og hvordan kommunikasjon kan overvåkes. At begrepet “korrespondanse” skal tolkes dynamisk og utvidende fremgår etter mitt syn allerede med Klass-saken i 1978, der retten legger til grunn som en selvfølge at også telefonsamtaler skal falle inn under både “privatliv” og “korrespondanse”, uten at det eksplisitt blir nevnt. En slik tolkningsmodell synes å være det mest rasjonelle på et område som er i rask utvikling og har vært det de siste 20-30 år, noe også rettspraksis indikerer. Nye kommunikasjonsformer har fortløpende blitt innlemmet i beskyttelsessfæren.

Det er også grunn til å anta at kommunikasjon mellom borgerne i det offentlige rom er vernet. Spesielt i Niemietz-dommen (sitert foran) fremgår det at det ikke kun foreligger beskyttelse for en strikt og restriktivt tolket “indre sirkel”, men at det også foreligger beskyttelse for de sosiale bånd og den kommunikasjon man har utenfor hjemmet og en strent lukket sirkel.

Når det gjelder kommunikasjonsdata er Malone-saken den sentrale rettskilden. Det er flere momenter som er interessante i denne dommen, men spesielt relevant er dette sitatet:

“The Court does not accept, however, that the use of data obtained from metering, whatever the circumstances and purposes, cannot give rise to an issue under Article 8 (art. 8). The records of metering contain information, in particular the numbers dialed, which is an integral element in the communications made by telephone. Consequently, release of that information to the police without the concent of the subscriber also amounts, in the opinion of the Court, to an interference with a right guaranteed by Article 8 (art. 8)”.

Retten anser de nummer som har blitt ringt som et integrert element i telefonkommunikasjonen. Et telefonnummer er i denne sammenhengen et nummer som kan knyttes opp mot de som har deltatt i kommunikasjonen via andre lagrede data hos teletilbyderen. Det at retten legger vekt på at også denne delen av kommunikasjonen beskyttes må tolkes dithen at ikke bare hva du sier, men også såkalte metadata, som når og med hvem du har kommunisert, er beskyttet. Dette er sentralt for å forstå hvor vid beskyttelse artikkel 8 gir, spesielt i forhold til min problemstilling. I en moderne kontekst kan dette naturlig videreutvides til også å omfatte ip-adresser, e-postadresser, dns-data, posisjonsdata og annen informasjon som kan knyttes til et konkret og identifiserbart individ ved uthenting av informasjon fra tele- og datatilbydere. Dette er data som er parallelle med det telefonnummer var tidligere og en videreføring av de prinsipper retten legger til grunn i Malone-saken må også medføre at disse data blir definert som integrerte deler av kommunikasjonen . Dette underbygges av flere andre dommer, bl.a. P.G og J.H-dommen, også der fremgår det at ikke bare selve kommunikasjonen, men også kommunikasjonsdata (i dette tilfellet telefonnummer, tidspunkter) er beskyttet av art. 8. Nettopp fordi slike data kan brukes til å identifisere handlingsmønster og skape en oversikt over borgernes livsførsel. Det er mange praktiske eksempler på at kommunikasjonsdata også trenger beskyttelse, det enkleste for denne sammenhengen vil nok være pressens kildevern, her er det jo nettopp til hvem/når man kommuniserer som er det beskyttelsesverdige, og ikke selve innholdet i kommunikasjonen. Å beskytte kun innhold, men ikke kommunikasjonsdata i et slikt tilfelle ville være inkonsekvent og bryte med den praksis retten har hatt og har videreutviklet de siste tredve år. Dette blir mer og mer sentralt jo lengre den teknologiske utviklingen går. Det som i dag kalles “trafikkdata” og lagres av tilbydere av internetttjenester o.l involverer alt fra posisjonsdata (både gps-orienterte løsninger på håndholdte enheter, mobilmasttriangulering på mobiltelefoner og ip-adressesøk på stasjonære enheter) til ipadresser til de nettsider og tjenester du bruker. En sentral statlig database der slik informasjon kan krysskobles vil utgjøre en særdeles detaljert oversikt over de enkelte borgeres livsførsel. Det er dermed naturlig både i lys av artikkelens formål, men også i lys av de siste års rettsutvikling, å anta at domstolen vil utvide beskyttelsen til å gjelde alle slike data.

For å konkludere avsnittet vil jeg peke på noen sentrale momenter rundt hva som blir beskyttet av art. 8. Et hovedtrekk i rettspraksis er at domstolen ikke prøver å definere grensene for beskyttelsen særlig skarpt og at beskyttelsesområdet har blitt utviklet og utvidet i takt med nye kommunikasjonsformer og teknologi, nye relasjonsmønster og sosiale omgangsformer. Man beskytter både det private rom i hjemmet og omgangsformer som vi tradisjonelt sett har ansett som ”offentlige”. Spesielt om noe systematisk blir lagret/gjort tilgjengelig for enkle søk, har det formodningen for seg at det blir beskyttet. Videre er det ikke kun kommunikasjonsinnhold som beskyttes, men også kommunikasjonsdata. Dette medfører at lagring av f.eks ipadresser knyttet til identifiserbare brukere, er et inngrep i privatliv og/eller korrespondanse.

Hva konstituerer et inngrep etter art. 8

Det er etter artikkel 8 inngrep som i utgangspunktet er forbudt og om må legitimeres etter andre ledd. Retten bruker sjelden mye tid på å avgjøre hvorvidt man er innenfor et område som beskyttes av art. 8. Det samme kan sies om deres vurderinger rundt hvorvidt en myndighetshandling (eller unnlatelse) kan sies å være et inngrep eller ei. Det er sjelden dette kommer på spissen og jeg har funnet lite rettspraksis som indikerer at dette er en problemstilling som reises som sentral veldig ofte. Jeg vil dog komme med noen få kommentarer rundt hva som regnes som inngrep. Både reell myndighetsutøvelse av forvaltning/politi og formell myndighetsutøvelse via vedtagelse av lover o.l. kan falle inn under paraplyen “inngrep”. Videre kan man merke seg at det i rettspraksis (da spesielt Klass-dommen), fremgår at det ikke er nødvendig med aktuelle handlinger for at et inngrep skal foreligge:

“Furthermore, as the Delegates rightly pointed out, this menace of surveillance can be claimed in itself to restrict free communication trough the postal and telecommunication services, thereby constituting for all users or potential users a direct interference with the right guaranteed by Article 8 (art. 8).”

Slik jeg tolker dommen må det være klart at såfremt det foreligger et lovverk som åpner for former for overvåkning, så kan dette i seg selv være et inngrep, da trusselen om overvåkning vil gripe inn i borgernes bruk av post- og teletjenester. Dette understreker det jeg skriver over om at det ikke bare er aktive inngrep/myndighetshandlinger, men også vedtagelse av lovverk og tilretteleggelse for gitte handlinger i det offentliges regi som faller innenfor inngrepsbegrepet. Det er vanskelig å sette spesifikke og klare grenser for hva som ligger i begrepet “inngrep”. Rettspraksis bærer preg av å være skjønnsorientert og veldig konkret. Samtidig er det sjelden her striden står. Ofte slår retten fast at det foreligger et inngrep for så å legge større vekt på nødvendighetsvurderingen og kravet til lovkvalitet.

Et moment som synes å avgjørende for rettens vurdering særskilt i saker om inngrep i retten til respekt for korrespondanse, er at det ofte er vanskelig for borgerne å dokumentere reelle inngrep, spesielt i avlytting/overvåkningssituasjoner, det er dermed naturlig at også potensielle inngrep har en plass, hvis ikke ville beskyttelsen mot denne typen inngrep være høyst illusorisk. I de fleste situasjoner av denne natur vil jo borgerne ikke sitte på verken konkrete bevis eller andre indikasjoner utover mistanker.

Inngrepsbegrepet er dermed ikke lett å definere presist, de fleste former for myndighetsutøvelse, maktutøvelse eller lignende tiltak som gjøres på statenes vegne eller av statene selv og griper inn i rettigheter etter traktaten, vil slik jeg tolker domstolens praksis, falle inn i inngreps-sekken. Det er ikke et stort behov for å nedfelle en presis tolkning av dette begrepet, verken generelt eller for min problemstilling. I forhold til min problemstilling vil det være vanskelig å komme utenom at generell lagring av data er et inngrep og drøftelsen vil sådan ikke ha sin hovedvekt her.

Krav til lov.

Et videre krav etter art. 8, er et krav til at inngrep må være hjemlet i nasjonal lov. Kravet til lov innebærer ikke bare at det skal foreligge en nasjonal lov som regulerer inngrepet, men innebærer også et kvalitetskrav til loven(e). Lovreglene som foreligger må være tilgjengelige, de må gjøre situasjonen forholdsvis forutsigbar for borgerne og de må være klare/foreståelige nok til at den gjengse borger, om enn med rådgivning, kan forutse sin rettsposisjon. Dette fremgår av en rekke dommer, men spesielt i Silver and others-dommen fremgår det presist og tydelig:

“Firstly, the law must be adequately accessible: the citzen must be able to have an indication that is adequate in the circumstances of the legal rules applicable to a given case. Secondly, a norm cannot be regarded as ‘law’ unless it is formulated with sufficient precision to enable the citizen to regulate his conduct: he must be able – if need be with appropriate advice – to forsee, to a degree that is reasonable in the circumstances, the consequences which a given action may entail”

Borgerne må altså, slik jeg tolker dommen, ha mulighet til å forutse sin rettsposisjon og hvilke konsekvenser handlinger de planlegger å foreta kan komme til å ha. Man må kunne regulere oppførselen sin i forhold til det regelverk som foreligger. Rettspraksis på dette området legger relativt strenge kvalikative bånd på lovgivermyndigheten til konvensjonsstatene, noe også rettspraksis viser. Spesielt sterkt skjønnsorienterte lovverk på sentrale livsområder som nyter godt av konvensjonens beskyttelse blir ofte diskvalifisert av retten. En for vid skjønnskompetanse for forvaltning og offentlige myndigheter for øvrig vil gjøre inngrepsmulighetene vilkårlige og dermed undergrave den beskyttelsen lovkravet gir mot nettopp dette: vilkårlige inngrep i rettighetene etter art. 8.

Dette belyser den relative og dynamiske naturen dette lovskravet har. Dette fremgår også av Gubi-dommen:

“It should however be recalled that the level of precision required of domestic legislation - which cannot in any case provide for every eventuality - depends to a considerable degree on the content of the instrument considered, the field it is designed to cover and the number and status of those to whom it is addressed (see, as the most recent authority, the Chorherr v. Austria judgment of 25 August 1993, Series A no. 266-B, pp. 35-36, para. 25).”

Retten sier her relativt tydelig at kravet til lov er relativt slik jeg ser det, en naturlig forståelse av ordlyden i dommen tilsier at man kan sette sterkere krav til kvaliteten på nasjonale lover, jo mer alvorlig de griper inn i en rettighet etter traktaten og jo mer sentralt i traktaten inngrepet ligger. En lik ordning er naturlig, da statenes skjønnsrom bør være (og er, slik jeg tolker rettspraksis) større når det gjelder mindre inngrep og mer perfifere deler av rettighetene, samtidig som EMD bør være strengere jo nærmere kjernen i en rettighet man kommer. Er det snakk om å gripe inn mot sentrum av rettigheten krever det særskilt presise lovtekster og tilgjengelighet for allmenheten. Er det snakk om vanskelig tilgjengelig lovtekst, mangelfull lovtekst og/eller regulering via forskrifter, kan statene reparere disse manglene ved å ha et ellers velfungerende system av sikkerhetskontroller i form av eksterne/uavhengige granskningsorganer og/eller demokratisk kontroll med aktiviteten. Det er flere eksempler fra rettspraksis som eksemplifiserer dette. Spesielt systemer med ombudsmenn og/eller komitèer der representanter fra opposisjonen er med, blir sett på som en trygg foranstaltning i en slik kontekst. Domstolskontroll er på lik linje med slike tiltak en sikkerhetsanordning som kan veie opp for manglende lovtekst eller et i overkant skjønnsorientert regelverk.

Alt i alt er det også her en utpreget konkret og skjønnsmessig vurdering som må ligge til grunn. Man må ta høyde for de nasjonale myndigheters nærhet til faktum, man må gi de nasjonale myndigheter tilstrekkelig rom for å utarbeide sitt lovverk, men samtidig må man sikre seg at loven, de sikkerhetsordninger som eksisterer og forholdene for øvrig samlet sett møter de krav EMD stiller.

Nødvendig i et demokratisk samfunn.

Jamfør ordlyden i art. 8 og rettsprakis, er det en forutsetning for at man skal kunne foreta et inngrep, at det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Det neste steget i rettens tradisjonelle drøftelse er dermed å avgjøre hvorvidt tiltaket er nødvendig. Heri ligger det jf en ganske entydig rettspraksis en proposjonalitetsvurdering. Veier inngrepets positive konsekvenser opp for de ulemper det medfører? Finnes det mindre inngripende tiltak som medfører de samme positive eller tilnærmelsesvis de samme positive virkninger? Dette er et av momentene som nok skaper de største problemene og oftest er på spissen i rettspraksis. Statene er gitt et relativt stort skjønnsrom her, men det er likevel klar praksis fra retten på at den griper inn hvis den anser inngrep for å være ikke-proposjonale, ikke-nødvendige eller når det er sannsynliggjort at andre og mindre inngrep kunne blitt iverksatt.

Det kommer fra ordlyden “nødvendig” at det må foretas en vurdering av disse momentene opp mot hverandre. For at et inngrep skal være nødvendig, så kan det ikke foreligge mindre inngripende tiltak som dekker samme behov, det må også foreligge et behov som gjør at inngrepet er rettferdiggjort. I Olsson-dommen blir dette kravet forsøkt presisert:

“According to the Court’s established case-law, the notion of necessity implies that an interference corresponds to a pressing social need and in particular, that it is proportionate to the legitimate aim pursued.”

Det må altså for det første foreligge presserende sosiale behov og videre presiserer retten at inngrepet må være proposjonalt i forhold til det legitime mål som søkes nådd (mer om legitime mål nedenfor). Slik jeg tolker uttalelsen legger retten til grunn at det er et strengt krav om nødvendighet for å legitimere inngrep i rettighetene etter artikkel 8 (Dette er for øvrig et krav som er gjennomgående for inngrep i andre rettigheter etter traktaten). Samtidig har retten i bl.a Handyside-dommen fastslått at nødvendighetskravet etter art. 8 gir statene et større skjønnsrom enn ordlyden i art. 2 og 15, “absolutt nødvendig” og “strengt nødvendig”. Slik jeg tolker Handyside-dommen, anser retten statene til å være nærmere både faktum og juss, og at de dermed i større grad har mulighet til avgjøre hvorvidt et tiltak/inngrep er nødvendig i et demokratisk samfunn. Det er vanskelig å komme med en konkret sondring mellom dette skjønnsrommet og domstolens prøving av presserende sosiale behov og proposjonalitet, da dette i all hovedsak baserer seg på konkrete drøftelser på en sak-til-sak basis. Rettspraksis har vist at domstolen i stor grad ser på de aktuelle skadevirkninger. I forhold til art. 8 er det sjelden økonomiske eller andre materielle skadevirkninger som er aktuelle, men derimot sosiale og/eller politiske skadevirkninger. Inngrep i borgernes privatssfære, familieliv, hjem og korrespondanse vil ofte gi seg utslag i endrede kommunikasjonsmønster og minsket sosial interaksjon. Dette har man sett flere eksempler på både i Øst-Europa de siste tiår, men også andre steder i verden. Som nevnt har det blitt gjennomført en undersøkelse i Tyskland som viser at et flertall av de spurte vil endre sine kommunikasjonsvaner som følge av datalagring. Det er vanskelig å rent praktisk veie denne typen endringer opp mot eventuell kriminalitetsbekjempelse, men retten til å kommunisere fritt er en av kjernemomentene i art. 8, inngrep som tydelig forandrer kommunikasjonsmønstre må det dermed, for å være proposjonale, utgjøre en merkbar endring i kriminalitetsbilde. (Note to self: Må jeg her ha flere referanser til studier på kommunikativ adferd?)

Legitime mål

Avslutningsvis i rekken av underproblemstillinger under art. 8 ligger spørsmålet om hvorvidt staten har fulgt et legitimt mål. Listen over legitime mål er relativt lang og dekker de fleste formål myndigheter skal kunne ha for inngrep:

“Hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”

Det er sjelden at dette utgjør et problem i praksis. Som nevnt over vil de aller, aller fleste inngrep fra offisielt hold søke å tjene et av målene over. Som oftest vil man også kunne peke på flere av formålene i art. 8. I mitt tilfelle er det snakk om både å beskytte andres rettigheter og friheter, forebygge uorden eller kriminalitet samt hensynet til den nasjonale sikkerhet. Jeg vil ikke gå nærmere innpå de forskjellige formål da disse gir statene et stort skjønnsrom og tilnærmelsesvis aldri blir et konflikttema.

Positive versus negative forpliktelser.

Det foreligger en hel del rettspraksis på at det ikke bare foreligger en negativ plikt til å ikke gripe inn i retten til privatliv, hjem, familieliv og korrespondanse, men også en positiv forpliktelse for konvensjonslandene til å aktivt legge til rette for at borgerne skal kunne nyte godt av disse rettighetene. Disse sakene grenser ofte opp mot art. 13 om effektivt virkemiddel. Jeg vil ikke i særlig stor grad gå inn på dette skillet og forholdet til positive forpliktelser, da dette i liten grad er relevant for min oppgave.