Ulovfestet ekstinksjon.

Jeg har de siste dagene lest artikkelen "Ulovfestet ekstinksjon" (Injuria nr. 6/2003), de dommene som nevnes der samt det noen lærebøker sier om emnet. Jeg må innrømme at jeg til dels ikke har blitt noe særlig klokere, ikke fordi det de lege lata nødvendigvis er problematisk å slå fast rettstilstanden i de særtilfeller Høyesterett har behandlet, men fordi det er vanskelig å utkrystallisere prinsipielle og sentrale momenter fra sakene.

Jeg vil først prøve å kommentere Fjellhus-dommen (Hytteprodusent ble tilkjent eiendomsrett til hytte på festet grunn. Produsenten hadde ikke gitt fra seg eiendomsretten til hytta. Kjøperen hadde ervervet den i god tro fra tredjemann som ikke selv hadde eiendomsrett. Denne tredjemann hadde ikke grunnbokshjemmel til hytta, og grunneieren som hadde grunnbokshjemmel, hadde bare festet bort grunnen. I forhold til ekstinksjonsreglene ble hytta ansett som fast eiendom. Ekstinksjonsreglene i tinglysningsloven kom ikke til anvendelse. Selv om man neppe kan utelukke ekstinktivt erverv av fast eiendom utenom reglene i tinglysningsloven, skal det iallfall sterke grunner til. Etter en totalvurdering fant Høyesterett at vilkårene ikke forelå i dettetilfellet. Hytteprodusenten hadde også krav på vederlag etter lov av 10. april 1969 nr. 17 om hendelege eiendomshøve, §15 annet ledd), den (etter min mening) minst problematiske av dommene. Her kommer Høyesterett frem til, som det fremgår av sammendraget, at kjøperen tross i god tro ikke ekstingverer opprinnelige eiers rett. Det er flere hensyn Høyesterett tar i betraktning her. Både det faktum at kjøper var nærmest til å kontrollere legitimasjon og det at selger i realiteten kun hadde et tynt skinn av legitimasjon var sentralt. Likevel er det utgangspunktet til Høyesterett jeg her vil fokusere på. I innledningen skriver Aasland: "Jeg vil ikke utelukke at det etter omstendighetene kan være plass for ekstinktivt godtroerverv av fast eiendom på ulovfestet grunnlag, men det skal etter min mening i alle fall sterke grunner til for å godta slikt erverv uavhengig av tinglysningsreglene". Etter min mening indikerer Aasland (og dermed Høyesterett) at ulovfestet ekstinksjon av eiendomsrett er en nærmest teoretisk mulighet. De holder døren åpen på gløtt for tilfeller der det kan være plass for dette, men både ordlyden her ("i alle fall sterke grunner" f.eks) og måten Høyesterett senere i dommen behandler spørsmålet, indikerer for meg at det her er snakk om en rettsregel med ytterst smal bruksverdi. 

Når det gjelder den andre Høyesterettsdommen artikkelen i dybde omtaler, Sigdal-dommen, er problemstillingen en litt annen (Tvist om eiendomsrett til fire hyttetomter, som var utskilt og solgt fra gnr. 142 i Sigdal i årene 1965-1971. Da eieren av naboeiendommen, gnr. 143, overtok sin eiendom i 1955, ble grensen mellom de to eiendommer påvist av eieren av gnr. 142. Grensepåvisningen ble godtatt uten at eieren av gnr. 143 sammenholdt denne med den utskiftningsforretning han var i besittelse av og som fastla grensene Han var i den tro at senere utskilling av hyttetomtene skjedde fra gnr. 142. Da det i 1984 ble klart at grensepåvisningen hadde vært feilaktig, gjorde eieren av gnr. 143 krav på å være eier av hyttetomtene, men fikk ikke medhold. Dissens 3-2. Flertallet la til grunn at hytteeierne hadde ervervet eiendomsrett til tomtene på ulovfestet grunnlag ved passivitet fra den annen parts side). Som det fremgår av sammendraget er det her snakk om en litt annen problemstilling enn i Fjellhusdommen, det er her ikke en uredelig tredjemann som skaper problemer, men selger som i stor grad er god tro (om ikke aktsom god tro). Jeg har større problemer med å akseptere Høyesteretts ressonnement i dette tilfellet. Det virker som Høyesterett her ønsker å statuere hevd, men mangler grunnlag for å gjøre dette, samtidig som de ønsker å statuere ekstinksjon, men mangler grunnlag for å gjøre dette også, dermed lander Høyesterett på en mellomting mellom hevd og ekstinksjon, eller en bastard-hevd om man skal bruke et så simpelt begrep. Etter min mening skaper Høyesterett her en ny og tredje vei for å løse rettighetskollisjoner, uten at jeg kan si for sikkert om dette er hensikten (eller hensiktsmessig?). Rettskildebildet blir i alle fall mer uklart og mindre forutsigbart etter dette, hensyn som tradisjonelt har stått sterkt når Høyesterett før har vurdert slike forhold. I dette tilfellet synes det å være en kombinasjon av et objektivt forhold hos egentlige eier (ikke noe å bebreide, men dog hans risiko), tidsmomentet og det faktum at kjøperne har inrettet seg på særdeles tungtveiende vis. Ingen av disse momentene kan tale for å statuere hverken ekstinksjon eller hevd hver for seg, men som sagt virker Høyesterett å lage en kombinasjonsløsning her, der de baker inn ekstinksjonsmomenter i en hevdsvurdering for å kompensere for et kortere tidsrom.